Hei alle sammen!
Jeg har bestemt meg for å halvveis legge ned denne bloggen. Jeg føler at den tar veldig mye tid, og at ikke så mange leser den eller kommenterer, og jeg vet ikke om jeg synes det er verdt å bruke tid på.
En av grunnene for at jeg ville åpne denne bloggen var for at jeg kunne videoblogge her, noe jeg plutselig ikke kan lenger. Jeg har snakket med blogg.no mange ganger og de har sagt at de skal fikse det (mange ganger), noe de ikke har gjort. Jeg har en annen blogg på engelsk, og føler ikke for å poste det samme innlegget både her og der hver dag. Det blir for mye arbeid, spesiellt når det ikke virker som om så mange egentlig leser den.
Hvis dere er intereserte i å fortsette å lese blogg fra meg kan dere komme til denne:
eliseswrld.blogspot.com eller også gi et lite pip.
Takk til dere som har kommet hit!
I går dro vi endelig på "The Mother Road."
Vi startet med en...eh...sunn frokost på den berömte restauranten Lou Mitchell's, som er startet av Route 66 i Chicago. Det var utrolig fullt, og veldig höylytt! Men det hadde en fin atmosfäre, og jeg hadde en kjempegod omelett med sopp, ost og tomat, og gutta hadde egg og bacon, omelett og pannekaker. En ordentlig frokost med andre ord!
Etter det, bestemte vi oss for å kjöre en liten omvei, til byen Gary, i staten Indiana, til det lille huset hvor Michael Jackson tilbrakte sin barndom i 10 år, för han flyttet til Los Angeles. Vi så skolen Roosevelt som han gikk på i sin bardom, den var utrolig stor! Da vi kjörte oppover 2300 Jackson street til det lille huset, var gaten sperret, det var politi der, og mange mange mennesker som viste sin respekt til Kongen. Jeg gråt, men det hjalp på en måte, min måte å få terapi på. Jeg traff interessante mennesker, og selv om stedet var utrolig ghetto og faktisk ganske skummelt, damene fra nabolaget så at jeg gråt, og jeg tror de innså at denne svarte lille gutten fra Gary betydde ikke bare noe for dem, men hele verden.
Huset var så lite!! Ikke större en en norsk garasje, og der bodde det altså 9 barn og 2 voksne, som hver dag satte en haug med instrumenter i den lille stua for å öve, synge og danse.
Så de som trodde at Michael Jackson var en rik gutt som aldri kom fra "Da Hood" kan tro om igjen!
Etter det dro vilbake på vegen og stoppet og drakk brus noen steder. Route 66 var veldig tricky et par steder, men vi kom oss helskinnet til Springfield, og sov på Motel 6 som var veldig fint OG billig faktisk.
Nå skal vi videre på turen, vi sees!
På tirsdag, fremdeles i Chicago, gjorde vi noe som jeg hadde ventet på lenge. Vi dro til The Field Museum og Adler Planetarium, og förstnevnte spesiellt var helt utrolig! De hadde uttillinger om Gamle Egypt, Indianere og Pirater. De hadde også "Sue", som er verdens störste Tyrannosaurus Rex som noen noen gang er funnet hel; altså hele sjelettet inkludert hodeskallen. Et mekig syn.
Vi ble også "krympet" til insektsstörrelse og fikk gå på en tur under jorden og se hvordan det var å väre insekt. Moro, spesiellt for barn. Men så er det meg vi snakker om da...det var en ekkel edderkopp der...
Vi dro også til Adler Planetarium som er ut slags astronomi museum. Vi ble litt skuffa, fordi det var veldig basisk info, og nerder som vi er, fölte vi ikke at vi lärte så mye, det var mest for barn. Men likevel var det morsomt, og vi så på en utrolig film om eksplosjoner i universet i en "sky dome cinema", altså en kino som går rundt hele, så du föler at du er med i universet. Det var värdt hele turen dit.
Ellers gikk vi til The Navy Pier og spiste god mat (og selvfölgelig limonade!) og handlet litt.
Jeg fölte meg OK denne dagen, men jeg föler at det er vanskeligst om morgen og innse at Michael ikke lenger er en del av denne verden, som han kjempet så for.
Så nå er vi endelig i Chicago!
Er i merkelig humør, men prøver å holde det oppe. Iallefall hadde vi det koselig i går, selv om turen var smerteffult lang. Vi kosete oss på Navy Pier, men bestemte oss for å gå tidlig til sengs, for det trengete vi alle sammen.
Er det noen andre som har problemer med dette om dagen?
Jeg skulle poste videoblogg fra minnestunden for Michael Jackson her i Helsinki som var i går, noe som hjalp veldig å gå på for meg, selv om noe egentlig aldri kommer til å hjelpe, føler jeg iallefall nå.
Jeg skulle jo også videoblogge fra USA hver dag, og nå blir jeg litt irritert for at jeg ikke kan laste opp videofiler.
Jeg har ikke kunnet skrive før nå. Min hverdag er snudd på hodet. Hverdagen som er fyllt med Michael Jackson musikk på iPODen på bussen på morgenen, kanal zapping med fjernkontrollen i håp om at Michael er på VH1, og sparingen til London turen har fått et helt nytt perspektiv.
Dette er en trist dag.
Vi har mistet et geni, en menneskekjemper, og en helt. Et ikon, en kunstner og et vakkert menneske.
Jeg har vært fan av Michael Jackson i 16 år. Jeg snakker om hardbarka fan. Jeg har sett han live på HIStory konserten i Oslo i 1997, Michael Jackson & Friends i Munchen 1999, to Michael Jackson 30 Anniversary konserter i New York i 2001, jeg så han i Disneyland i 2006 og World Music Awards 2006 i London.
Jeg møtte han to ganger i 2006.
Vi håndhilste og snakket litt, og han hadde fått et maleri som jeg hadde gjort av han som han ville takke meg for. Han likte det og sa at han skulle henge det opp hjemme. Han smilte mye og virket i godt humør.
Han var en veldig hyggelig person og faktisk veldig let å snakke med.
Følelsene mine er vanskelige å beskrive i kveld. Jeg er i sjokk. Jeg har grått så mye at det gjør vondt å vende blikket noe sted, og jeg ser ut som om jeg har hatt en massiv allergisk reaksjon.
Jeg vil savne deg Michael. Hvem skal redde verden nå?
Jeg leste i VG at butikker vurderer nå å sette aldresgrense på energidrikker etter å ha sett barn ned i 10 års alderen kjöpe dem. Jeg har sett en 7-åring kjöpe to.
Jeg synes absolutt dette er positivt. Det er en energi drikk. Om et barn har behov for å drikke en energi drikk er det noe veldig galt med det, og det burde gå til lege, ikke drikke problemet bort med energidrikker.
Det står på boksene at voksne IKKE må drikke mer enn tre bokser per dag, da det er veldig höyt koffein innhold (og diverse annet som skal booste energien) i disse drikkene. Hva med da 7 åringen som kjöpte og drakk to?
Vet foreldrene om dette? Vet de kanskje ikke hva det er, er det bare brus?
Hva jeg vet, som selv drikker en fra tid til annen för jeg går på trening, kan godt si at det smaker IKKE godt, og er ikke for annet enn å få energi.
Barn burde ha mer enn nok energi fra naturens side.
På tide å sette grenser foreldre? Eller har hippie tiden kommet til mer enn bare motebildet?
Min bestemor og lillebror er her! Det er kjempe koselig. De kom i går, og på en måte er det veldig avslappende å ha de her. Jeg föler ikke at det er noe som stresser meg i livet mitt akkurat nå, kanskje bortsett fra at jeg har fått den...viktige jobben som dassmaler i barnehagen. Ja, dere hörte meg riktig; jeg maler dassen! Men ikke bare det, men jeg maler den til en jungel, så kanskje det kan lokke barna til dassen litt oftere. Og jeg må jo si at noen dass ekspedisjoner for oss jenter kan väre nesten like ubarmhjertige som en jungel, så det er bra at de lärer tidlig i livet.
Uansett...jeg begynte i går, og kan male til fredag. Det er mye vanskeligere enn jeg trodde, og trenger faktisk ganske mye planlegging og tålmodighet. Men det er jo göy. Jeg tar bilde og viser dere når det er ferdig.
Ellers skal vi shoppe litt i dag. Det var det förste Mammy ville gjöre da hun kom hit. Hun snakket til og med om at hun ville låse inn bagasjen på jernbanestasjonen og gå å shoppe med en gang da hun ankom i går! Sporty bässmor! Så det blir bra, särlig fordi det er storsalg i nesten alle butikker i Helsinki!
Yay!
Ja her ser dere endelig bilde av det siste maleriet mitt. Det er et bestillingsverk, og jeg har jobbet på det veldig lenge, nesten i 8 måneder. Det har vært det vanskeligste maleriet jeg har gjort så langt, men også veldig lærerikt nettopp pga. det. Bildet er stort; 100 cm X 70 cm tror jeg det var.
Ja nå er den mange-delte vår-rengjøringen i farta igjen. Simo har vært hos kameraten sin fra torsdag til i dag, og siden fredag var helligdag her i Finland tok jeg sjansen til å rydde enda mer. Skikkelig. Jeg har nå gått igjennom HELE (eller kanskje jeg skal si ALLE) skapene mine i soverommet, badet og kjøkkenet. Litt av en jobb! Det kjennes utrolig deilig å føle at man har kontroll på hva som er hvor, og det ble kastet litt flaue klesplagg også.
I morra skal jeg tørke støv, og på tirsdag skal jeg vaske gulv til bestemora mi og Henrik kommer. Gleder meg!
I mangel på bilder i det siste, setter jeg inn et skryte-bilde av hvor rent og pent det er i skapet nå...måtte det bare holde...
jeg mente at det var stor prioritering over denne historien, ikke at "Obama er en jävel!" var overskrift i Dagbladet! *lol*
Dette var stor overskrift i Dagbladet i dag! Ja selvfölgelig ironisk ment etter det jeg forsto. Det er folk i USA som i alle andre land som mishandler dyr på alle utenkelige måter, så skal PETA (People for the ethical treatment of Animals) selvfölgelig klage over at Presidenten drepte ei flue under et TV intervju! Kom igjen! De kan vel heller sette seg på räva og glane på Animal Planet da, se litt på Animal Cops og få en liten idee om hva de BURDE bruke tida på! Og jeg vil nå si at de har viktigere saker å uroe seg over enn ei flue. Seriöst.
Jeg er dyre elsker, men tydeligvis også en grusom dyremorder. Fra jeg var barn. Å fysjameg. Jeg er slem.
Det er et hotell i Los Angeles som jeg pröver å få booket som min venninde Ann-Iren og jeg bodde på for to år siden. Vi syntes hotellet var ganske bra, med tanke på at location var perfekt; rett bak Hollywood Walk of Fame, altå i hjertet av Hollywood, hadde gratis parkering og bare kostet 99 dollar per natt per rom. Og rommene var ganske ok faktisk, vi fant ingen gangster skuddhull i veggene, og ingen vaskehjelp stjal sakene våre. De hadde tilogmed badekar! Som var rent! Så det må jeg si.
Men da jeg gikk på nettet hadde de feil telefonnr. på websiden sin (ganske upfrofft) og jeg fant det riktige på Google. Men det var fremdeles et hotell og jeg kontaktet dem for booking. Alt var ok og de hadde ledig rom til oss. Men da jeg kontaktet dem og gav dem datoene vi skulle väre der hörte jeg ikke noe mer. Jaja. Nå har jeg skrevet en sint e-mail til dem og sagt at jeg vil ha kontakt med han som var kontakten vår for to år siden, så får vi se hva som skjer. Jeg merket en del folk der med litt hippiementalitet, så kanskje de ikke vet hvordan de skal svare korrekt på en booking e-mail, hva vet vel jeg?
Jeg glemte forressten å nevne at nærings-spesialisten var smellfeit!
Ironisk. *lol*
Vart du skræmt?! Neida, ikke noe alvorlig, men siden jeg er på diett ville jeg gå og snakke litt med en...hva heter det...nærings spesiealist? Som jeg har nevnt tidligere har jeg vært ganske...eh...luftig i det siste, så jeg lurte på om det er noe jeg ikke får i meg eller spiser/drikker for mye av?
Hun sa faktisk at jeg drikker for mye. Det ble jeg overrasket over. Jeg drikker veldig mye vann på jobben, iallefall en liter på trening, og som regel Coca-Cola Zero hjemme. Hun sa at ingen burde drikke mer enn 3 liter hver dag, inkludert kullsyredrikker. Det kunne være en grunn, også selvfølgelig at jeg drikker mye brus, men som jeg sa har jeg alltid gjort det, ettersom jeg er Cocakoliker. Eple kan gjøre magen...luftig sa hun, og det har jeg aldri spist mye av før nå. Men hun sa at jeg burde drikke noe som heter Gefilus som regulerer magen, og sa at jeg og Simo burde spise melkesyre tabletter, og begynne nå siden vi snart skal reise til Amerika.
Gefilus er forressten en veldig god juice! Jeg fikk influensa i helga. Jeg husker på fredag at en unge nøys meg i ansiktet. Jeg tenkte ikke noe spesiellt over det da (er litt vant med det), bortsett fra a det var litt vel vått...men nå har jeg altså blitt syk. Jeg har vært hjemme i dag, og sjefen sa at hun helst ville at jeg skulle bli hjemme imorra, så jeg kunne bli bedre og ikke smitte noen.
Jeg elsker å lage mat! Og jeg elsker en mann som elsker å lage mat.Og jeg elsker en mann som elsker å lage mat, og elsker å se på at jeg spiser den.
Simo har laget karibisk mat og det er kjempegodt! Det er deilig å bla igjennom alle oppskriftsbøkene (ja, vi har MANGE) og lage noe litt annerledes.
I dag har vi hatt en liten begynnelse på vår-rengjøring - del 2. Vi har vasket kjøkkenet og kastet en del ting, og vasket ALLE råtne kriker og kroker. Så mye plass vi plutselig hadde? I morra fortsetter reisen mot et renere bo.
Mmmmmmm...
Nå sitter jeg her og venter på mat. Simo har laget deilig karibisk kalkunfile med mango, og hvis det smaker like godt som det lukter, bli jeg en glad og mett stakkar. For jeg er redd. Jeg må innrømme at helt siden jeg var liten har jeg vært redd lyn og torden. Lynet skremmer meg, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg tror det er fordi det kommer så plutselig, og selvfølgelig er jeg jo redd for at det skal slå ned. Jeg har "overgod" hørsel, og selv om lyden av torden pleier å komme litt gradvis synes jeg den er kremmende høy! Jeg håper iallefall at det klarner opp luften og været som har vært grått og ustabilt i det siste.
Jaja, vi skal glane på skrekkfilm mens vi eter.
Det hjelper sikkert...?
Da jeg satt på bussen i går kom det to finske kvinner inn på den. Blå öyne, typiske skandinaviske trekk. Men likevel så jeg inget blondt vakkert hår, inget smil, ingen spennede sminke. For de var kledd i burkha. Den ene kvinnen hadde frihet nok til å vise ansiktet sitt. Hun hadde nydelig hud.
Jeg merket at jeg ble sint. Jeg må väre ärlig. Og jeg lurte på; i et land som man har värt så heldig å bli födt fri, med rettigheter, til og med som kvinne...så skal man gå tilbake i tid og kaste bort alle sine rettigheter som kvinner har kjempet for i lang tid i dette landet, for nettopp DEG? Finland var det förste landet i verden som gav kvinner stemmerett.
Jeg lurer på; var kjärligheten disse kvinnene fant så sterk at de ville ofre sin frihet, og sine rettigheter for den? Hva slags kjärlighet er det egentlig som krever dette av deg? "Elsk meg som jeg er", har ingen betydning?
Var det ekte kjärlighet, eller var disse kvinnene så ensomme og desperate at de tok til takke med hva de fant? Var de lei sitt eget liv og trengte en forandring?
Jeg er fullt klar over at jeg ikke kjenner disse kvinnene. Jeg kjenner ikke deres historie, og vi har alle en. Alle har en historie som gjör oss den vi er. Men jeg synes likevel at det er viktig at det er VÅR reise igjennom livet som gjör oss den vi er; ikke noen andres.
Når jeg var rundt 12 år hadde jeg regulering i en uke.
Det var nok for meg. Faktisk vil jeg si at tannlegen lurte meg, for han sa at jeg burde ha regulering og jeg har aldri tenkt på det før. Så bestemte jeg og bestemora mi oss for å høre på han og skinnene ble satt på.
Etter en uke fant jeg ut at det var ikke sjangs at jeg skulle gå rundt å ha vondt i gapet for å rette ørlite på et smil som ikke var hollywood perfekt. En tand står litt ut i dag. Oi skrekk og gru. Kjæresten min liker det, synes det er søtt. Det er nok for meg. Da jeg ville ta den av sa tannlegen at det var helt OK, egentlig var tennene mine fine nok fra før. (Dette var etter betalingen.)
Men før alt dette regulerings styret trakk de to tenner nede som var i veien. Jeg er livredd for tannlegen, smerte i det hele tatt, og jeg nektet om jeg ikke ble lagt i full narkose under prosedyren. Det ble gjort. Jeg fikk en "likeglad-tablett" før operasjonen og lo meg skakk ihjel av alt jeg bladde i gjennom i Se og Hør i venterommet. Faktisk er det jo til å le av i...upåvirket tilstand også.
Så da jeg våkna etter operasjonen var jeg plassert i gangen og alle som gikk forbi meg så litt rart på meg. Ja jeg ligger her i en seng i gangen...er det rart? Men svaret fikk jeg da jeg så meg selv i speilet og oppdaget at jeg så ut som en vampyr som var god og mett.
Det som er bra med dette er at nå kommer visdomstennene mine nede. De kommer ganske sent, men sånn har det alltid vært for meg. Men sist jeg var hos tannlegen sa han at jeg er heldig, for jeg har en "feil" og mangler visdomstennene oppe, og at det er bra at jeg trakk de to tennene nede da jeg var liten, for det betyr at jeg ikke trenger å trekke disse nye. Så jeg er glad, og tannlegen som fikk betalt for å sette på regulering (og ta den av igjen) er også glad.
Jeg gjorde et naivt valg da jeg var tenåring; å ikke lese aviser. Å ikke bli dratt inn i en verden hvor alt var negativt og alt gikk til helvete. Det gikk selvfölgelig ikke. Jeg pleier å väre innom vg.no og dagbladet.no hver dag, men jeg merker at jeg mer og mer skulle önske at jeg hadde fulgt valget mitt. Verden er virkelig full av trangsynte idoter og dette skremmer meg. Man vet aldri hvem man snakker med, eller hva en person du har noe med å gjöre virkelig tenker. Noen ganger har jeg tenkt tanken: hvor mange ganger har det värt en mann som har sett meg som har tenkt tanken at -"Henne...HUN skal jeg ta!", men p.g.a. omstendighetene har ingenting skjedd. Er jeg paraniod? Nei. Det er virkeligheten.
Jeg leser om den barnevärns gjengen som torturerte og voldtok to ungdommer i en leilighet i avisen i dag. Jeg husker da dette ble oppdaget i desember, og hvor kvalm jeg ble. Dette kan skje hvem som helst. Og jeg blir irritert over hvordan BARNEVÄRNSBARN blir framhevet. Jeg er også "barnevärnsbarn", men jeg går ikke rundt og turturerer andre folk.
Jeg tror det som skremmer meg mest er det å vite at uansett hvor stor kontroll du föler du har over deg selv og din kropp, og särlig har det blitt en falskhetfölelse fordi vi bor i et land som Norge (eller Finland), så er realiteten den at et annet menneske kan ta den kontrollen bort fra deg hvis det vil så kjapt som bare det. Da er det ikke du som bestemmer.
Samtidig kan man ikke gå rundt å väre redd for ting og folk, for da kan man ikke leve et liv. Men det er greit å vite at virkeligheten der ute er brutal, og kanskje ikke så dumt å droppe alkoholen fra tid til annen og holde öynene oppe?
I går da jeg var på vei inn til byen for å gå på trening, og spise ute med ei venninde hadde jeg en dårlig dag. Jeg var sur og satt på bussen og irriterte meg over det aller meste, alt fra damer som snegla seg inn på bussen (som etter min mening akkurat i går gjorde det bare på trass mot alle oss andre) og to fjortiser (da vil jeg gjerne få tilføye at fjortis ikke er en alder, det er en tilstand) som satt rett bak meg og lo så det hørtes ut som et esel med latterkrampe som drukna, og måtte hive etter pusten etter hvert latterkick. Og i min lille irriterte verden ble jo også dette gjort nettopp MOT meg fordi jeg var i dårlig humør.
Så da vi nesten var inne i sentrum kom en liten glad dame på bussen. Men i det hun steg på tryna hun og velta langflat inn i bussen. Stakkars. Heldigvis var det to hele stykk mennesker som kom til unnsetning og fikk hjulpet henne opp og i et sete. Men dama var like blid hun og det virket som den eneste skaden hun hadde fått var kanskje litt på stoltheten.
Men plutselig stoppet bussen, og buss sjåføren oppdagen blod på gulvet. Han tok med seg førstehjelpskrin til den gamle dama, og det viste seg at hun blødde kraftig på hånda. Han spurte om han skulle ringe ambulanse, men dama sa nei da, det gikk bra. Da jeg så bakover mot henne så jeg mange smilende og leende fjes i bussen (som var stappfull) i det alt dette skjedde. Så bra for dem at en skadet gammel dame kunne være en underholdning for dem, i deres ellers så gråe små liv.
Skjerpings folkens.
Jeg poster en videoblogg her som jeg filmet sist fredag. Jeg kunne ikke poste den før nå. Ironisk nå, ettersom været her de siste dagene har vært kjempe dårlig! Hehe. Men venter på godt vær igjen (og nå har jeg kjøpt hatt!)
Det var +36 C denne dagen (selv om Simo sier 25 i bakgrunnen...).
OK, jeg er jo en selvutnevnt nerd, og for de som har fulgt litt med, har jeg jo ikke lagt skjul på det. Jeg digger science-fiction filmer, men likevel har jeg aldri värt noen stor tilhenger av Terminator. Jeg har sett alle filmene selvfölgelig, men med halv interesse. Jeg synes ideen er kjempebra, og filmene er dödsbra, men kanskje det er Arnolds merkelige accent som nå har blitt en slags berömthet i seg selv som kastet meg litt av Terminator-toget? Ikke vet jeg.
Men i går dura altså Simo og jeg til kinoen for å se på Terminator Salvation ( film nr. 4). Jeg kan godt innrömme at forventningene mine var noe mindre enn Simo's (som er nerd selv må jeg si) og jeg forventet meg egentlig ikke noe mer enn en god unnskyldning til å endelig gafle i meg litt godteri, etter så lang tid på...eh...vogna. (Det var en gledelig glede foressten...)
Men da filmen begynte ble jeg öyeblikkelig dratt med inn i historien. Dette er desverre sjeldent i disse tider for meg når jeg ser på en amerikans blockbuster av denne typen. Og selv om robotene var noe overskumle, ble det veiet opp av menneskeligheten i filmen. Christian Bale's stemme minte mer om Batman enn noe annet kanskje, men det kan vel ikke han noe for. Men det var vanskelig å ikke le da hans kone i filmen spör -"What shall I say to your men when they see you are gone", og han svarer: -"I'll be back."
Jeg er sliten. Og hvorfor? Jo p.g.a. solen. Man skal ikke klage i disse land som vi lever i, som Norge og Finland, for solen er en sjelden bonus, men likevel må jeg innrömme at jeg har fått et mildt solsjokk og er ganske utmattet.
I går hadde jeg så vondt i hodet at jeg holdt meg hjemme, for å jobbe i barnehage når en Paracet ikke virker er rein tortur. Jeg föler meg mye bedre i dag, så det er tydelig at jeg trengte å hvile. Energien er litt lav, men jeg merker at det sakte men sikkert begynner å komme tilbake.
Jeg har alltid värt overfölsom for kulde og varme - jeg fryser lett og tåler ikke varmen. Jeg vil nok si at sistnevnte er värst, og da alle i Norge og Finland er kjempeglade over varmen har jeg en lei tendens til å klage litt og noen ganger faktisk ikke föle meg bra når det blir for varmt. Men jeg elsker blå himmel. Dilemma.
I to dager nå har det värt overskyet og lett regn, og det har hjulpet litt.
Så det blir interessant å kjöre Route 66 i sommer, som for mesteparten går igjennom örken.
I går da jeg var på vei til avslutningen (les "Jeg fikk sol-sjokk") hadde jeg pynta meg. Som de fleste jenter liker jeg å pynte meg, og föler meg ekstra fin når jeg har på meg noe nytt. Jeg struttet i vei på mine nye häler, som jeg allerede er veldig glad i. Jeg må da nevne at det er JEG som er glad i dem, ikke beina mine...
Da jeg kom til metroen sto jeg å så på en reklame om en kunst utstilling da jeg så i öyekroken to...hm, jeg ville ikke kalle dem menn, kanskje heller gutter...med öl i hånda og kåthet i blikket. Han ene pekte må meg, og den andre kom vinglende bortover mot meg. Yay. Jeg var målskive.
-"Tattarrrrratta, tatterrrraaalllllalllai."
Ett eller annet på finsk.
-"I don't speak finnish", sa jeg.
Han ble veldig forvirra og begynte å gå. Så kom han kanskje på at - hey! Jeg lärte noe sånt som engelsk på skolen tror jeg?
-" What language do you speak then?" - "English", svarte jeg. (Duh.) Jeg la merke til at han snakket visst ikke til meg. Han snakket til puppene mine. Jeg har bare hört om dette - at noen gutter ikke kan löfte synet höyere enn brysthöyde, men det har faktisk ikke hendt med meg för nå. -"Hei! Jeg er her oppe", hadde jeg veldig lyst til å si.
-"So. Where are you from?" Jeg pleier å si at jeg er fransk. Så fortsetter jeg alltid med at jeg har bodd i Norge veldig lenge, for jeg har alltid fölt meg både fransk og norsk. Men jeg rakk ikke å si mer ann at jeg var fransk, för det resulterte i et supersleskete smil og et vinglende -"Aaaaaahhh...." Han sto der og gliste ganske lenge, og jeg tenkte at enten så tenker han at jeg har sikkert hår over hele kroppen, eller så tenker han at han har hört at alle franske damer er lett bytte, eller så tenker han at det eneste han kan på fransk er "Voulez vous coucher avec moi" og lurer på om skal pröve å imponere meg. Etter litt tenking sikk-sakka han seg triumferende bort til kameraten sin for å fortelle om sin...eh..."conquest".
I går var jeg på en barnehage avslutning for barnehagen jeg jobbet på ifjor. Jeg ville gjerne se barna igjen för de forsvant til skolen. -"Deilig vär", tenkte jeg. Det var 35 varmegrader i solen. Så jeg dura til forestillingen (de setter opp et slags danse show hvert år) i mine höye (ubrukte - AU!) häler, og olaskjört. Men jeg hadde ikke tenkt på at det var ute, og man måtte stå stille en stundt rett i sola.
Da jeg ankom sto jeg litt i bakgrunnen, og kunne ikke se så bra. Så jeg stillte meg på en höy, men smal stein så jeg kunne se bedre. Etter showet merket jeg at jeg var svimmel, törst og hadde utrolig vondt i hodet.
Heldigvis hadde de vann og is der, noe jeg forsynte meg rikelig av (var de til BARNA?!), og gikk hjem etter det.
Da jeg kom hjem litt senere på dagen etter en liten bytur var jeg så sliten at jeg la meg ned på sofaen. Det föltes ut som om sikkelet kunne komme når som helst, og det var ingenting jeg kunne gjöre for å stoppe det. Jeg tror ikke jeg har hatt så vondt i hodet för, og to Paracet hjalp heller ikke. Til slutt bare sovnet jeg.
Er det dette som heter solstikk? Eller er det solsjokk?
Neida, det er bare Milla! Det er så varmt her i dag, at hun rett og slett ikke orket å gå hele veien hjem fra stranda i dag. Hun la seg rett ned. Simo trodde han gikk å drassa på et pels teppe etter seg.
I natt var det stor fest her i Helsinki, hvor de fleste studenter feirer at det endelig er sommer! Da kan man jo også forvente seg at andre ting blir snudd litt opp-ned...
OK, jeg vet at dette er litt tabu, og muligens passe ekkelt å skrive om, men det er verdt et innlegg.
Så jeg har hatt ørlite gass i det siste...Simo foreslo at det muligens var p.g.a. min overdrevne eting av "baller" på morgenen (les lenger ned på bloggen...), så jeg har holdt meg unna egg denne uken, for å vise at jeg bryr meg om hva Simo og Milla puster inn i denne verden, ettersom de har hatt det ganske smertefullt.
Ingen forskjell.
Jeg spiser veldig sunt og skjønner ikke helt hva dette kan være, kanskje jeg bare rett og slett må godta dette som en del av livet? Muligens må vi skaffe gassmasker for hele familien. Jeg sponser.
Jeg vet at jeg fjerter i søvne. Kom igjen, det gjør du også!
Så i dag satt jeg å leste en bok da barna prøvde å sove midt på dagen. Det er ganske mørkt i rommet og noen ganger klarer jeg ikke å holde meg våken. Gassen var under kontroll, og jeg sovnet.
Plutselig blir jeg revet ut av søvnen av min egen fjert!
Jeg tror jeg halvsov, for jeg så et par unger (som ikke pleier å sovne) rykke til, og jeg tror de skvatt noe fryktelig av denne UTROLIG høye lyden. Skamfullt holdt jeg øynene nogenlunde igjen, latet som jeg sov og håpet at de trodde det var et annet sovende barn (selv om en barnerumpe ikke kan greie å produsere en så kraftfull fjert.).
Fytte rakker'n, jeg er feig.
Her kommer noen negative ting, som FORHÅPENTLIGVIS ikke skjer, men som jeg naturligvis er litt bekymret for.
1. Tornadoer. (Vi er i statene hvor tornadioene herjer, akkurat i höysesongen...)
2. Skorpioner.
3: Edderkopper.
4. Klapperslanger.
5. Kjöre meg vill på veg inn og ut av storbyer.
6. At hvem som helst kan gå rundt med våpen.
Kjeder meg, så her kommer en liste over ting jeg gleder meg veldig til på Route 66 reisen i Juli:
1. Drikke amerikans limonade.
2. Se Adler's Planetarium i Chicago.
3. Besøke Navy Pier i Chicago og høre på blues på kvelden der.
4. Se det ekte Amerika på kjøreturen.
5. Stoppe i Santa Fe, New Mexico og se ekte indianere konkurrere i den årlige festivalen som heter Taos Pueblo Pow Wow.
6. ETA BURGERE!
7. Kose meg ved bassenget på hotellet i Las Vegas.
8. Shoppe i Las Vegas.
9. Kjøre ved havet før vi annkommer LA.
10. Spise sushi på Hollywood Highland.
11. Se Harry Potter og Ice Age 3 i Hollywood.
12. Møte venner og bekjente.
13. Henge i Disneyland.
14. Spise nachos på "Pig 'n' Whistle" på Hollywood walk of fame.
15. Shoppe kostymer til Halloween.
16. Oppleve alle de tingne jeg ikke vet eksisterer enda!
